HOLST

In the name og tolerance, we´ve lost our freedome to speak. In the name of ignorance, we´ve lost the right to care. In the name of our free will, we´ve lost our innosence.

Det er kveld og ganske kaldt ute. Jeg har første gang i år kunnet ha på meg den nye vinterjakka mi. Himmelen er dyp blå, og høsten har begynt å innta Oslo. Klokka har passert 22.00 den 6. Oktober og jeg sitter, i likhet med en god del andre, på kafé Ichtys og nyter det som er høstens siste ”akkustisk torsdag”. Med unntak av lette klirrelyder fra glass og kaffekopper er det eneste som kan høres i rommet en mann og hans gitar. Man glemmer tid og rom, og det føles som om trikken rett utenfor vinduet, som vanligvis klarer å trenge seg inn i de fleste samtaler, har tatt sluttet å gå.

Musikken gir assosiasjoner til artister som Damien Rice og Dave Matthews Band. Stemmen er skjør, ærlig og oppriktig, tekstene alt fra samfunnskritiske til åpne bekjennelser om livet, om Gud og om kjærligheten.

Mannen bak musikken heter Johan Fredrik Holst, og har tatt det nok så passende artistnavnet ”holst”. Han er 27 år, studerer historie og jobber som vekter og med musikk på si. Hans musikalske liv begynte han som seksåring foran et piano, for så å gå veien om gitaren og ende opp med eksamen i rytmisk sang på Bibelskolen i Staffeldts. Blant de musikalske favorittene finner vi navn som U2, Ben Harper og Dave Matthews Band. Sin egen musikk beskriver han som moderne singer-songwriter ispedd elementer fra alt fra rock til country.

Selv er jeg så heldig å få lov til å intervjue denne unge mannen like før konserten begynner. Som ny i gamet er det med en viss prestasjonsangst jeg gjør meg klar med spørsmålene mine: ”Hva er yndlingsdyret ditt? Yndlingstallet? Yndlingsfargen? Yndlingsmaten?” Men det tar ca. 2 sekunder før jeg skjønner at nervøsitet bare er tull. Johan Fredrik har tydelig tenkt gjennom dette før og kjenner seg selv godt, for svarene kommer på rams: yndlingsdyret er Sjefer. Det er da viktig å understreke at ”hund” blir for bredt, det er Sjefer! Yndlingstallet er 7 og fargen blå (etter en kort konsultasjon med seg selv om svart har status som farge eller ikke...), og til slutt: yndlingsmaten er taco. ”Mange tror kanskje at det bare er jenter som har planlagt bryllupet sitt, men der tar de feil. Jeg har kanskje ikke planlagt så mye, men at vi skal ha taco til middag, det vet jeg.”

Til avslutning synes jeg det er på sin plass å prøve å kanskje komme litt lenger inn på den ukjente mannen som sitter foran meg, og jeg drar fram det dypeste spørsmålet jeg kan komme på: ”Hva tror du er meninga med livet?” Og også her er det tydelig at spørsmålet har blitt gitt grundig tankekraft, og han sier selv det er et spørsmål han tenker på hver dag.

Det virker litt som om mange tror at meninga med livet kommer automatisk i det du bekjenner deg som kristen. Men jeg har ikke opplevd det sånn. For hvorfor har egentlig Gud plassert oss her? Samtidig har jeg funnet ut at det som faktisk gir mening her i livet er ”de små tingene”. De hverdagslige gledene. Venner, familie, det gode som skjer rundt en. Om man skal streve etter de tingene som lett blir verdsatt i vårt samfunn som karriere, penger og status tror jeg det er vanskelig å bli lykkelig. Selv har jeg et yndlingsvers i Bibelen: ”Alt er tomhet.” Det kan kanskje virke litt dystert, men det er med på å gi litt perspektiv. Det vi finner her på jorda betyr ingenting i den store sammenhengen. Det er godt å tenke på.

Det var ikke vanskelig å prate med Johan Fredrik Holst. Det kan anbefales. En reflekter, allsidig og selvironisk mann er inntrykket som sitter igjen. Men det som kan anbefales like mye er å høre på den nydelige musikken hans på www.holstmusic.com, så får vi håpe det snart kommer en plate.

Anne Lene Bø (06.10.2006)